…Akkurat nå skulle jeg ønske at noen så meg, som på Dikemark, fordi nå går det i svart for meg. På Dikemark var det alltid noen som tok tak gjennom tåken av angst og tvang meg ut.
Pust med magen Anette, ta kontroll! Er du der?
Jeg ligger i senga og hører musikk på full guffe. Naboene får tåle det, jeg trenger å dele tankene mine med omverdenen.

La meg forklare litt…
Følelsene mine henger seg irrasjonelt opp. Det virker som de aldri skal ta slutt og jeg blir redd for hvor sterkt jeg føler. Det er som om jeg har en pistol mot hodet, eller at jeg gråter som om jeg har mistet mine foreldre, selv om det ikke er tilfellet. Jeg var 18 år før jeg lærte hva angst var, men jeg hadde det allerede som liten jente. Fordi jeg ikke ble diagnostisert som barn har jeg vært mye deprimert, skadet meg selv, hatt spiseforstyrrelser og flere andre tilleggs diagnoser.

For noen år siden, da jeg fylte 30 år fikk jeg diagnosen Asperger syndrom i autismespekteret. Etter mange år på ulike psykiatriske avdelinger, kom jeg for første gang til Dikemark i slutten av 2011. Under dette første oppholdet, ble jeg raskt utredet for Aspergers syndrom og fikk riktig grunndiagnose for første gang.

I den perioden jeg ble skrevet ut av Dikemark dukket det opp en annonse på nettet, det var et filmteam som ville lære mer om Asperger. Det holder ikke at Dikemark sykehus sitter på det meste av kompetansen, og jeg er derfor glad for at filmteamet fulgte meg, selv om det i ettertid er tungt å se på alt jeg opplevde i den perioden…

Angsten begynner endelig å legge seg og pulsen har sunket. Jeg er sliten og jeg klarer snart ikke å skrive et ord til. Jeg vet ikke hva resten av kvelden vil bringe, og jeg håper naboen lar være å ringer på døren denne gangen.

Dette er ingen solskinnshistorie, og jeg deler den i et forsøk på å få deg til å forstå hvorfor det som tilsynelatende er normalt for deg, kan og vil bryte ned en person som meg. Ingen med Asperger syndrom er like og det finnes mange myter om Asperger syndrom jeg ønsker å avlive. Bruk linken under med historien min til å forstå mer og til å hjelpe andre. Kanskje kan jeg bidra til at du eller den personen du tenker på ikke føler seg så alene.

Anette.

Add comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

FØLG OSS PÅ FACEBOOK